Med hjelp av en Addictologi-terapeut gikk coaching-begrepet for litt siden fra å være «litt varm sten» til ett steg nærmere «lava» i Norge! Coaching trenger en bransjestandard.
ÆRLIGHET uten tillit = Mulig overgrep
Av Jan Georg Kristiansen, MA.coaching MBA MCC, foredragsholder og forfatter.
Fra jobbreise i Riga leste jeg VGs siste research artikkel rett før leggetid, og jeg klarte ikke sovne igjen. Nå blir det gru-spennende! Jeg regner med at tommel-skruen vris ytterligere ned mot coaching-ordet. Dette fordi addictologen og hans oppdragsgiver begge refererer til det de driver med som «lederutvikling og coaching». Og de holder flagget høyt hevet. Og han og jeg er tilsynelatende i samme bransje!
Dette er sterk kost for oss som hegner profesjonelt om coaching-ordet, som noe annet enn «hvasomhelstmedspørsmål». Dommen fra Oslo tingrett er ikke rettskraftig, men Borgarting lagmannsrett har varslet partene om at de vurderer å nekte oppdragsgiver å fremme en anke, skriver VG (9/12-’17).
For andre gang på et par uker har jeg støtt på eksperter som fremhever ærlighet som metode for utvikling.
Ærlighet er en fin egenskap. Jeg mener at ICF-coachingens essens er utvikling av ærlighet i coacheens (klienten) møte med seg selv. Coachens forvaltning av sin egen ærlighet er en nøkkel i diskusjon av hva er coaching!
Faksimile fra VG.no
Hva er Coaching, og hvorfor trenger den en bransjestandard?
Situasjonen for coaching som fenomen eller som bransje synes uoversiktlig og temmelig forvirrende.
På den ene siden ser vi at etterspørselen etter “coaching” har eksplodert. Coaching er «overalt» og er svært populært. Moderne og bevisste mennesker løper frie og glade ut i samfunnet etter coaching-kurset sitt.
På den annen side strever coachene med anerkjennelse i markedet, både innenfor akademia og i samfunnet.
Så hva er coaching?
Coachens rolle er å være “absolutt til stede” med fokus på sin kunde og ikke med fokus på coachen (seg selv).
ICF (International Coach Federation) definerer coching som følgende: Coaching er å inngå partnerskap med klienter i en reflekterende og kreativ prosess som inspirerer dem til å maksimere sitt personlige og yrkesmessige potensiale.
Addictologen synes være en dyktig retoriker, og kanskje inspirert av terapiretninger som “Lifespring Foundation” eller «Provocative therapy». Men han kaller det coaching, uten å problematisere over at ærlighet uten tillit = mulig overgrep.
Ja, jeg synes dette ser ut som en overgrepssak.
Og kanskje verden er moden for også en hashtag #meTooHarassedCoachee. En hashtag som kan bringe en stemme til coachee’s som føler de er blitt utsatt for emosjonelt overgrep gjennom såkalt coachingsamtale, der fokus mest var på en (for) ivrig «coach» og ikke på coachee?
Kanskje verden er moden for også en hashtag #MeTooHarassedCoachee
Avhengighet til en karismatisk «terapi-coach» utgjør en del av samfunnets blikk på coaching som bransje. Andre typiske historier er fra en sjef som har vært på «coachingkurs» og deretter gjør som kurslederen har oppfordret til, og så insisterer på å skulle «coache» sin ansatt…
Coaching og etiske retningslinjer
«Coaching» er for lengst blitt som en gummistrikk. ICF har siden 1995 hatt etiske retningslinjer for ICF-coacher, men det er fortsatt veldig få andre enn ICF som vet om det.
NÅ blir det tydeliggjort at vi trenger flere ord som spesifiserer hva som menes med det aktive verbet og substantivet «coaching».
ICF-coaching er opplagt for de av oss som har tatt en ICF godkjent coachutdanning og skuer til ICF Norge. Men nå er det slik at vanlige folk trenger bruksanvisning for å skjønne at ICF Norge er kode for et foreningsnavn som kan forklares som «Norges Internasjonale coachforening».
Andre former for “coaching” og ICF-skoler i Norge
ICF-skolene har variert mellom å være mellom 1 og 3 skoler med undervisning fysisk i Norge. Alternativt må man til utlandet eller velge onlinekurs.
Helt unikt i det norske markedet, som andre land ikke har erfart (masteroppgave 2009, Dr Paul O. Olson, EMCC nestleder i 2016), er initiativet fra en sterkt profilert del av NLP-Bandler-miljøet.
Fire NLP-skoler er sammenslått i det de kaller Den norske coach forening (DNCF) som igjen har etablert noe de kaller «Norsk bransjestandard for coaching».
Dette gir et stilltiende feilaktig inntrykk av å være en nasjonal standard men som egentlig er et helt privat initiativ fra en dyktig markedsføringsforening som er en skole-eid kommersiell organisasjon. De har lyktes godt med sin nyttige misforståelse.
Men hva sier markedsføringsloven her? Ingen andre aktører har reagert eller kommentert på dette etter det jeg vet. Er det som følge av snillisme eller bare unnvikenhet? Og hvordan tjener slik markedsføringsetikk coachingbransjen på sikt?
Bildet er ikke komplett.
I dag spør jeg meg om pressen i Addictologi-saken vil kontakte ICF Norge-styret, eller som vanlig DNCF-styret for kommentar om «coaching»?
Skal vi gidde å ta jobben med å definere coaching?
Fra en reklamefilm husker vi en kampanje for presisjon av begrepet hvitost. En osteprodusent ironiserer over publikum som er så fattig på presist språk at de forenklet tenker at «ost er ost!».
Andre banale eksempler er flere ord for substantivet «hus» på norsk. Skolehus, sykehus, galehus. Men hvem ville vel sagt at det er «ett fett» om man blandet skolehushus og galehus, alt er jo «hus»? Ost er ikke bare ost. Og coaching er ikke bare coaching
I vår bransje har vi ICF-coaching, NLP-coaching, gestalt-coaching, terapi-coaching og nå addictologi-terapi-coaching etc. Nå har det alt for lenge vært «ett fett» at «coaching er jo coaching».
Ja, jeg vet du kanskje synes arbeidet med å DEFINERE coaching, er kjedelig. Jeg tror også du som coach kjenner du sitter på stadig varmere lavasten. Og kanskje helst vil du overlate defineringsjobben til andre.
Men hvem er de andre? Jeg ser frem til å høre hva du tenker om dette, dersom det passer dine interesser.
Er du nysgjerrig på mer? Da er du hjertelig velkommen til en gratis minikurs hos oss på Lilleaker. Meld deg på her >
bransjestandard coaching, bransjestandard coaching, bransjestandard coaching