Siste nytt

KAMPANJE -25% frist 8.desember: Styrk din markedsverdi. Grunnkurs kundefokusert coaching oppstart februar. "Anerkjennende samtaler" (TASC Modul 1).

For deg som ønsker en mer coachende og anerkjennende kommunikasjonsstil for deg selv og de rundt deg, privat eller profesjonelt. For deg som ønsker utdanne deg til coach og mentaltrener basert på den internasjonale ICF-standarden for coaching. For deg som vil hjelpe deg selv og enhver annen person se muligheter og realisere sitt beste seg. For deg som vil beherske hvordan hjelpe (deg selv og) den andre sikre kontroll og "ekstremt grad av resultat-eierskap" i de mest utfordrende situasjoner. For deg som ønsker få frem det beste hos andre med coaching, relasjonsledelse og mentaltrening! Programmet jevnlig forbedret. Se under for kursinnhold. Bli med på gratis minikurs for smakebit og få inntrykk av "nerven" i denne ICF godkjente coachutdanningen og praktiske hverdagsnytten i lederrollen og andre situasjoner.

Ved påmelding skriv "Kampanjerabatt før 8/12-2017= kr. 5.175,-" (veiledende 6900,- minus 25% (1.725,-) for 2,5 dager kurs inkl. kursmateriell, lunsjer og 3 uker ettertrening. Påmeldingsfrist kampanje 8. desember:

Les mer her >>
Meld deg på her >>

Les mer

Gratulerer til norges 5. ICF-coach på MCC nivå: Anna Lebedeva

Det finnes omlag 850 MCC'er i verden og Norges fikk sin 5. MCC i juli! Når man vet at stryk% er ca. 95% i dette praktiske håndtverket på (tredje og høyeste) MCC-nivået, er det ekstra spesielt at Anna valgte gjennomføre ICF-coachsertifiserings-prosessen på engelsk som fremmedspråk. På Annas Facebook-side skriver hun: "Jeg vil gjerne gi uttrykk for takknemlighet til mentorene mine: Carly Andersen, Judy Sabbah, Jan Georg Kristiansen, Leda Turai, mine kunder Maxim Oshurkov, Peter Stefani, Julia Ershova, Luciano Boccucci, Alexey Sidnev for tillatelse til å bruke vår samtale for ICF-akkreditering, Marilyn Atkinson og alle Erickson-teamene for støtte på denne lange og svingete veien. Ja, det er mulig å gjennomføre MCC-nivå coaching i Erickson stil og på fremmedspråk. Takk alle sammen!" #icf #mcc

Les mer

Coaching er på «rød-lista». Har du noe imot at begrepet går i oppløsning?

(Av Jan G. Kristiansen, MA.coaching, MBA, MCC) Coaching er som en overplukket plante på «rød-lista» og kan som begrep om få år gå i oppløsning etter å ha utlevd sin misjon, etter i mange år ha vært mye diskutert og debattert i Norge og i utlandet. Og nå strammer det seg til fra flere hold.

«Gjort er gjort og spist er spist, og; slik er det med det!», sa muse-bestemor i et dramatisk øyeblikk i Hakkebakkeskogen. Hvis coachene lenge har vært glade og frie som Klatremus (kun med problem om å selge seg selv og faget); Hvem er reven og piggsvinet i skogen?»

Er "Ekstremt-resultat-eierskap"; egnet som ny kommuniserbar misjon for coaching som overlever som selvstendig fag?

For å overleve på sikt, tror jeg coaching må fremstå tydelig og tilby noe nytt og unikt i kommunikasjonsfaget som ikke allerede er tilbudt av sine eldre og mye større og forskningsbaserte "-ing-slektinger: som er veiledning, mentoring, undervisning,  psykologi og ledelse. Uten en unikhet i definisjonen som noe nytt og med et tydelig forskningsbasert praksisfelt, tror jeg "coaching" om få år vil bli (ferdig-)"spist" (assimilert) av sine eldre slektninger. Og denne assimilasjons-prosessen har pågått lenge allerede.

Situasjonen for coaching som fenomen eller som bransje synes uoversiktlig og temmelig forvirrende.
På den ene siden ser vi at coaching er «overalt» og er svært populært. Moderne og bevisste mennesker løper frie og glade ut i samfunnet etter coaching-kurset sitt. På den annen side strever coachene med anerkjennelse i markedet, innenfor akademia og i samfunnet.

Kompetansen og evnen til å hjelpe sin kunde til eierskap til sine resultater på "ekstrem-nivå" er svært verdifullt og svært etterspurt.

Medlemmer i coachforeninger ønsker seg en situasjon preget av forståelse for coaching, anerkjennelse fra samfunnet, kundeetterspørsel, tilhøre en stor forening med mange medlemmer, med mer. Dette ble gjentatt på et møte i august i år hos ICF Norge, som er Norges internasjonale coachforening. Jeg var den kvelden egentlig opptatt av å fullføre et nyhetsbrev og arrangere et kundemøte. Så falt blikket på invitasjonens formulering; «Hva vil det kreve av ICF Norge…. å skape et nettverk som kan bidra til å gjøre coaching til en integrert del av et samfunn i vekst?» Jeg valgte å pause skriving og utsette kundemøtet for å bli med! ICF-møtet var som vanlig et varmt og godt møte. Det ble snakket om hva medlemmene ønsket og det ble informert. Mest interessant synes jeg var det som medlemsmøtet heller ikke denne gang snakket om, kanskje fordi det er et vanskelig tema. Hvordan kan jeg formulere elefanten i rommet? Kanskje som «hva-skjer-a med faget ditt, kjære coach?

Som kommunikasjonsverktøy er "coaching" svært populært og har gjort sitt inntog under forskjellige forkledninger. Som populær "strikk" er den også for mange blitt forvirrende og dermed like utydelig som ordet konsulent. En god del næringslivsledere som misliker usikkerhet, ønsker ikke snakket om "coaching" og mange konsulenter følger etter. Nå omtales det heller som "lederstøtte","mentoring"  eller "veiledning". Dette er tradisjonssterke ord som brukes like ofte. i de samtalene er nok coaching-delen ganske utvannet selv om det sikkert brukes mye åpne spørsmål, og disse tar relativt mye mer plass i samtalen på bekostning av kunden, enn en ICF-sertifisert coach. Og viktige deler av kundens eierskap til resultatet "renner ut med badevannet", dvs blir hos konsulenten.

Som selvstendig akademisk fag, anser jeg coaching som en overplukket plante på "rød-lista", den er utryddingstruet.

Fagmiljøene som underviser i coaching har utviklet seg til en fragmentert bransje med flere sertifiseringer, omtrent som bokseesporten som har x antall "belter" og kategorier. Da jeg studerte forskningslitteratur om coaching ved årtusenskiftet var inntrykket at forskere i kommunikasjon og ledelse som ville studere effekten av "coaching", var lettvinte med avgrensingen av hva som var coaching og ikke. Da jeg deltok på ICF's (International Coach Federation) første europeiske coachingkonferanse i Grindelwaldt i Sveits (2001) spurte jeg to forskjellige forskere (psykologer) som holdt foredrag; -"hvordan praktiserer coachene dine i forskningsprogrammet sin coaching og hvordan den ble definert?". Svaret var at "det visste de ikke, coachene kalte seg coach og det var nok. Effekten av coaching synes nokså uklar var også budskapet. Det var ikke overraskende, tenkte jeg; "lav validitet, og lav reliabilitet" heter det i forskningsmiljøet. Jeg vet at forskningspraksis har bedret seg over tid, bl.a. gjennom bruk av ICF-sertifiserte coacher i enkelte senere dr.grad studier av for eksempel Susann Gjerde (2016) og Frode Moen (2009).

I akademia, dvs. på universitets- og høyskolemiljøet, er inntrykket at «coaching» sliter alvorlig med ryktet sitt. Akademisk ansatte som fokuserer på coaching kan lett bli kritisert av sine kolleger (som har dr.grader fra mer anerkjente fagfelt tilhørende noen av de eldre slektningene til coaching, som veiledning og mentoring) og kritiseres for manglende etterrettelighet og hindre avansement.

Har coaching kranglet med dørvakten? Betyr ofte trøbbel. Nå kommer trøbbel.

Psykologstanden er normalt de menneskene og foreningene «det offisielle Norge» spør om råd dersom de er usikre.; Psykologene fungerer som dørvaktene på nattklubb. Vi kan innse at «coachene» kan ha fornærmet dørvaktene i noen år. Er det «payback time» nå? I flere land har coachingens eldre slektninger begynt ta grep for å «fange» coachingmarkedet med formelle lover.  I Portugal er f.eks. ICF presset av Den portugisiske psykologforeningen som i et nylig lovforslag definerer «psykologisk coaching». Definisjonen går ut på å arbeide med mennesker på en slik måte at kun psykologer får lov til å bedrive coaching. ICF Global støtter ICF Portugal med advokater i saken. I Russland har Den russiske psykologiforeningen i et par år foretatt liknende steg.

Spørsmål vi bør stille oss selv:

Hvilke fremtidsrettede spørsmål må coachingfaget nå stille seg før de kan bli tvunget til å stille seg spørsmålet «hva skjedde?» i etterkant. Jeg vet ikke sikkert, men forslag til noen spørsmål kan være:

  • - Hva er coachingfagets misjon og visjon nå?
  • - Hva er en definisjon på coaching, som noe annet enn det psykologene vil ha monopol på?
  • - Hva er gode kriterier for en god definisjon, som har gjennomslagskraft?
  • - Hvem tar eller kan ta initiativ til å føre diskusjonen?

Min påstand er at coaching mangler et eget språk! Coaching har lent seg på låneord fra andre profesjoners språk veldig lenge. Muligheten (faren) for at coaching som fenomen blir slukt av disse andre forskningsbaserte profesjonene er reell. Er det greit at coaching fordunster slik? For den har da i over 20-30 år bidratt til bevegelse av en hel kommunikasjonsbransje som verdsetter åpne spørsmål og fokus på kunden fremfor den tradisjonelle fokus på eksperten. Det har vært en misjon som er gjennomført! Men for videre liv for coaching som selvstendig fag - hva kan en fornyet misjon være?

Erickson Coaching Nordic støtter ICF i sitt syn om at coachingens fremtid som selvstendig fag og profesjon er avhengig av støtte fra akademia. Det er understøttet bl.a. gjennom de  jevnlige undersøkelsene gjort av revisjonsselskapet PWC på vegne av ICF global. Og det var derfor jeg i 2015-2016 valgte gjennomføre en akademisk Mastergrad i coaching (i hht ICF's retningslinjer) i England.

På vegne av en av de ICF-sertifiserte skolene, Erickson Coaching, synes jeg det er viktig at akademia og bransjen klarer å legge til grunn prinsipielle definisjoner av ordet ”coaching”. Definisjonene må få frem hva som er unikt ved coaching, og hva som skiller coaching fra andre kommunikasjonsformer som veiledning, mentoring, mental trening og rådgivning. Dermed kan vi presist si hvordan coaching kan bidra inn i disse populære, mer etablerte kommunikasjonsformene.

Vi kan ikke forvente at de mange, små enkelt-person kursarrangørene, har fokus, interesse eller overskudd til å arbeide med strategiske strukturendringer i faget.

Erickson Coaching Nordic, ved Jan Georg Kristiansen (MCC), skrev nylig til sin coachee, som er kanadisk MCC, om sin måte å coache på. "ICF-Coaching er som en idrettsgren, der suksesskriteriet er graden av å gi kunden det fulle tenke- og meningsrom, altså maksimalt "pusterom", i naturlig "konkurranse" med meg som menneske i en (ICF-)coachrolle. Med et perspektiv basert på "hvor mye plass coachen tar i dialogen" mener vi det vil gjøre at coaching tilbyr noe nytt og unikt i kommunikasjonsfaget, som ikke allerede er tilbudt av de eldre "-ing»-slektingene: veiledning, mentoring, undervisning, psykologi og ledelse.

Uten en slik eller en annen unikhet i definisjonen tror jeg begrepet "coaching" om få år vil bli bli "spist" (assimilert) av sine eldre velformulerte slektninger.

Hvor skal Operaen ligge? Hvor skal Coachingen ligge?
Definisjonslaging for coachingfaget er neppe mindre utfordrende enn den Norge hadde i noen år om «hvor skal den nye operaen ligge?» Med hvert nye stedsforslag følte nye parter seg overkjørte, nye omkamper kom med supplerende kriterier, og årene gikk. Mang en observatør har nok tenkt, at «hvorfor tok myndighetene så lett på debatten om kriteriene for den nye operaen? Med enhet om utvalgskriteriene, tror jeg den konkluderende fasen ville skjedd mye raskere.

Coachingfaget tror jeg ikke kan vente i 20 år til før egnet plassering, og veien bør ikke fortsette (som i dag) med konkurranse om (stadig) den beste definisjonen. Vi bør gjøre en grundig jobb med kriteriene, og bringe den til enighet, før definisjon som sluttprodukt.

Hva mener jeg er gode kriterier for en god definisjon?

-Kort /få ord
-Enkelhet, lett å forstå og lett å huske
-Relevant; Fokusere på det/noe som er helt unikt for dette faget (og ikke til forveksling av andre fag eller praksiser)
-Helst bygge bro (og ikke mur) til sine veletablerte «naboer"

Første steg burde altså være å enes om kriteriene for en god definisjon.

 

For igangsetting av diskusjonen; et innspill til definisjon basert på kriteriet om enkelhet

For å navigere i variansene av definisjoner på «coaching», har Erickson Coaching Nordic gjort følgende avgrensning (klippet fra websiden til Erickson Coaching Nordic 2017/august) basert på kriteriene gitt ovenfor.

Hva er definisjon på Erickson-style ICF coaching?

Coaching er ambisjonen om en 100% kundefokusert, konfidensiell samtale.

Definisjonen med ingress, blir litt lenger:
Coaching er ambisjonen om en 100% kundefokusert, konfidensiell samtale,
med varig effekt, fordi fokuspersonen (samtalepartner/kunden/coachee)
eier alle mål, delmål og formål.

Vi mener altså at det unike ved coaching er å strekke seg etter noe som kanskje er umulig, å ha en ambisjon som menneske å holde vår «hjelpe-autopilot» og «forstå-autopilot» tilbake og som coach holde 100% fokus på kunden i en samtale. Lykkes vi med ambisjonen om kundefokus kan vi ha et resultatformål om et "ekstremt kundeeierskap til alle kundens beslutninger og tiltak.

Jeg foreslår at det unike ved coaching, som ambisjonen om 100% kundefokusert konfidensiell samtale, muliggjør en objektiv og respektfull sammenlikning med andre kommunikasjonsmetoder og -former på et område de ikke har definert seg (ennå). Det utpeker et relevant resultatmål for coaching hvor det coachspesifikke fokuserer på ekstremt kundeeierskap til alle kundens beslutninger og tiltak. Enkelte andre coachingskoler peker også i retning om kundefokus, som «Stakeholder based coaching (Marchall).

Jeg er veldig klar over at de fleste coachingskoler og -retninger bruker andre beskrivelser enn det eksempelet gitt i denne artikkelen. Situasjonen er som sagt litt «vill vest».

Samling? I dag ser vi sprikende definisjoner, sprikende interesser og sprikende praksis.

En egen og raskt voksende kategori kan kalles «Høyskole-coaching», der kanskje det tydeligste felles kriterium er studiepoeng med større vekt på teori enn praksis. ICF-skolene har variert mellom å være mellom 1 og 3 skoler med undervisning fysisk i Norge. Alternativt må man til utlandet eller velge onlinekurs. Et stort antall private kursholdere er en del av bildet. Helt unikt i det norske markedet, som andre land ikke har erfart (masteroppgave 2009, Dr Paul O Olson, EMCC nestleder i 2016), er initiativet fra en sterkt profilert del av NLP-Bandler-miljøet. Fire NLP-skoler er sammenslått i det de kaller Den norske coach forening (DNCF) som igjen har etablert noe de kaller «Norsk bransjestandard for coaching». Dette gir et stilltiende feilaktig inntrykk av å være en nasjonal standard men som egentlig er et helt privat initiativ fra en dyktig markedsføringsforening. De har lyktes godt med sin nyttige misforståelse. Men hva sier markedsføringsloven her? Ingen andre aktører har reagert eller kommentert på dette etter det jeg vet. Er det som følge av snillisme eller bare unnvikenhet? Og hvordan tjener slik markedsføringsetikk coachingbransjen på sikt?
Bildet er ikke komplett.

 

Et forskningsbasert språk for coaching

De fleste aktørene mener at coaching mangler coachingspesifikke særord og at coaching er et praktisk håndverk. Det er gjennom observasjon av coaching i praksis at forskjellene blir tydelig.

Anno 2017. Sprik i coachingpraksis har jeg erfart bl.a. gjennom å benytte medlemsfordelen å motta og gi ICF Resiprocral Peer coaching på MCC-nivå siste tre år fra 9 forskjellige MCC-coacher. Jeg erfarte at flere både «tar mye plass» i samtalen og gir lett råd og tips (som kanskje psykologenes oppfatter som sin fagstyrke og NLP-coachene oppfatter som sin prosess-styrke), eller coachene er for passive og hører ikke eller inviterer ikke inn min skjøre indre stemme som med usikkerhet melder seg på i samtalen (passivitet var i tidligere tider en ofte hørt karakteristikk på noen psykologers praksis).

 

Hvordan vil vi at eventyret om coaching skal ende eller fortsette?

«Gjort er gjort, og spist er spist, og heretter skal alle være venner», sa Thorbjørn Egner.


Hvis det blir slik må noen først gå til Bjørnen og be om at alle dyrene samles til møte. Hvem kan ta på seg den rollen. I 2008 påtok Standard Norge seg Bjørnens rolle, og konkluderte med at «bransjen er ikke moden for dialog».

Hvem kan være Morten Skogmus som initiativtaker?
ICF Norge, andre? Vil Standard Norge gjøre det igjen?

Hvis ingen tar initiativ, hva da?

Artikkelforfatter Jan Georg Kristiansen, har fra 2016 en akademisk master i applied coaching fra University of Derby/UK (TPS), som er et ICF-godkjent utdanningsprogram på ACTP nivå og basert på NLP som kommunikasjonsplattform. Kristiansen ble ICF-sertifisert Erickson-coach MCC i 2005 og er Siviløkonom NHH (1988). Etter noen år som styremedlem i ICF Nordic, var han med å etablere ICF Norge i 2006, som er Norges internasjonale coachforening.